Det var en gang et troll som het Bork som bode langt inne mellom de eldgamle fjellene der tåken danset mellom furutrærne, og bekken klukket sin sprudlende sang.
Men Bork var ikke som andre troll.
For det første var han to og en halv meter høy. Det var ikke så uvanlig for troll å være, men nesen hans var noe helt for seg selv. De gamle trollene sa at den pekte mot øst, vest og mot himmelen, og derfor fant Bork alltid ting som ingen andre kunne finne. De andre trollene lo av den rare nesen hans da han var liten.
Han kunne lukte regn to dager før skyene kom, han kunne lukte blåbær under en meter snø og en gang luktet han en bortkommen geit på tre kilometers avstand.
Og hendene hans var enorme. Han kunne løfte steiner som fire sterke menn ikke ville klart å rikke på en hel dag. Likevel hadde Bork en hemmelighet. En hemmelighet som bare var hans – han var nemlig så redd for mørket. Og hvorfor var det ingen som visste. Ikke reven, ikke uglen, ikke hjorten og ikke engang ravnene som kunne se alt.
Om dagen var Bork ganske så modig. Da vandret han gjennom skogen, hjalp dyr som hadde satt seg fast og flyttet steiner som sperret stiene. Men når kvelden kom og solen begynte å gå ned bak fjellene, skyndte han seg hjem igjen. Han samlet store stabler med ved og så tente han et bål så stort at flammene kunne ses helt fra den andre siden av dalen.
Der satt han hele natten. Hvis bålet knitret, skvatt han. Hvis vinden ulte, trakk han seg nærmere flammene. Hvis en grein knakk ute i mørket, hoppet hjertet hans så høyt at skjegget dirret.
«Men hva er det egentlig du er så redd for?» spurte reven en kveld. Bork stirret inn i bålet. «Jeg vet ikke.»
«Vet du ikke?» spurte reven.
«Nei.»
Reven klødde seg bak øret. «Det virker jo litt upraktisk.»
«Takk,» mumlet Bork.
Så gikk reven sin vei.
Men ordene ble liksom hengende i luften. Hva var det han egentlig var så redd for? Han ante ikke hvorfor. Mørket føltes bare så skummelt, så mye større enn ham. Større enn fjellene, ja, større enn nesten alt som var. Noen uker senere kom høsten med enda lengre netter, enda dypere skoger og Bork ble mer og mer urolig. En kveld våknet han av et merkelig lys utenfor hulen sin. Han kikket ut. Langt oppe i fjellsiden blinket det noe. Han kunne se et gyllent lys og det var ikke månen, ikke stjernene heller og heller ikke et bål. Lyset blinket en gang og så forsvant det.
Neste kveld kom det tilbake. Blink. Borte. Nå ble Bork nysgjerrig. Så prøvde han å ignorere det. Men hver kveld dukket lyset opp igjen. Til slutt spurte han uglen. Hun satt i toppen av en gran og pusset fjærene sine.
«Hva er det lyset oppe i fjellet?»
Uglen løftet hodet. «Det er det ingen som vet.»
«Ingen?»
«Nei.»
«Har ingen undersøkt det?»
Uglen lo.
«Det ligger på den mørke siden av fjellet.» Bork kjente magen knyte seg. Den mørke siden. Der solen nesten aldri nådde. Der skyggene levde hele dagen. «Huff,» sa han.
«Nettopp.» Ugla fortsatte å pusse fjærene sine. Men Bork klarte ikke slutte å tenke på lyset. Hver kveld blinket det. Som om noe kalte på ham. En natt blåste det opp til storm. Vinden raste gjennom skogen. Trærne bøyde seg. Regnet pisket ned. Og plutselig sluknet bålet. Bork spratt opp. Han kastet på mer ved. Ingenting skjedde. Han prøvde igjen. Veden var for våt. Mørket lukket seg rundt ham. Han kjente panikken komme. Men så så han noe der oppe på fjellet igjen. Det gyldne lyset. Blink. Blink. Blink. Som om det bare ventet på ham. «Ikke vær dum,» sa han til seg selv. «Gå inn igjen.» Men beina hans begynte bare å gå. Først ett skritt. Så ett til. Deretter et tredje. Han visste ikke hvorfor. Kanskje fordi han var så lei av å være redd? Kanskje fordi han ville vite hva lyset var? Eller kanskje fordi det finnes øyeblikk da selv de reddeste skapningene blir modigere enn de trodde var mulig.
Stien opp fjellet var mørk og smal. Veldig mørk, og han vurdere å snu mange ganger. Hver lyd fikk ham til å hoppe. En uglevinge. Et blad som raslet. En stein som trillet. Men han fortsatte.
Jo høyere han kom, desto mer oppdaget han. Mørket var jo ikke bare tomt. Det var fullt av liv. Måneskinn som glitret i vanndråpene. Ildfluer som danset over myrene. Sovende fugler i trærne. Lukten av mose. Lukten av jord. Lukten av nattens blomster som åpnet seg kun etter solnedgang. Ingen av disse tingene hadde han lagt merke til før fordi han alltid hadde flyktet.
Til slutt nådde han toppen og der – der fant han lyset. Det kom fra en liten innsjø og midt i vannet lå der en stein. Og på steinen vokste det kun en eneste blomst. Den skinte som gull.
Bork var målløs. Han hadde aldri sett noe så vakkert.
«Der er du.»
Stemmen kom bak ham. Uglen landet på en gren. «Du visste om dette?» spurte Bork.
«Ja.»
«Hvorfor sa du ingenting?» Uglen smilte. «Fordi noen ting må man finne ut selv.»
De sto lenge uten å si noe, så ut på den gyldne blomsten som speilet seg i vannet sammen med stjernene. Og for første gang på mange år merket Bork at han ikke var redd. Han følte at han hadde blitt kjent med mørket.
På vei hjem føltes skogen annerledes. Den var jo fortsatt den samme. Men han var ikke den samme lenger. Og fra den dagen tente han fortsatt bål om kvelden, men nå gjorde han det fordi han likte det, ikke fordi han var redd. Noen ganger satt han bare ved flammene. Andre ganger gikk han tur under stjernene. Og hvis noen spurte om han fortsatt var redd for mørket, svarte han alltid:
«Litt.»
For sannheten var at frykten aldri forsvant helt. Men den fikk ikke bestemme over ham lenger. Og den gyldne blomsten? Den vokser fortsatt på fjellet, sier de. Men bare de som våger å gå gjennom mørket kan finne den.
Og hvis du en natt ser et stort troll vandre mellom trærne mens stjernene skinner over fjellene, så er det kanskje Bork.
Trollet med den merkelige nesen. Han som lærte at mørket ikke alltid skjuler farer.
Noen ganger skjuler det underverker. ✨🧌🌙
Foto: AI-generert stemningsbilde.
Diktet av Vigdis Fondevik.
