Det var en gang et lite troll som het Gorm. Han bodde i en dal så dyp og smal at solen bare tittet frem et par timer midt på dagen.

Men Gorm var ikke som andre troll. Han var ikke særlig stor av seg – bare to og en halv meter, noe som ble betraktet som pinlig lite i trollenes verden. Ikke hadde han en skikkelig vortenese heller, bare en liten, klumpete en. Og verst av alt – han likte ikke å skremme folk.

De andre trollene lo av ham.

«Et troll som ikke skremmer er ikke et troll,» sa den gamle trollkjerringa Ragna, som var så stygg at hun kunne slå sprekker i bergveggen bare ved å se på den. «Du er en skam for trollverdenen, Gorm.»

Gorm satte seg ned på steinen sin og stirret ned i elven. Han så sitt eget speilbilde – det klumpete ansiktet, bare ett hode og de altfor snille øynene. Trolløyne skulle være røde og sinte. Hans var grønne og milde.

«Kanskje hun har rett,» tenkte han.

Den lille jenta i skogen

En høstkveld, da tåken lå tykk mellom furutrærne og månelyset knapt klarte å strekke seg ned gjennom trærne, hørte Gorm en fremmed lyd.

Gråt.

Han fulgte lyden gjennom skogen – forsiktig, for trollføtter er store og klumpete og lager mye støy – og etter langt og lenge fant han en liten jente sittende ved foten av en gammel furu. Hun var ikke eldre enn åtte eller ni år, kledd i rød jakke og med mørkt, vått hår som hang i tufser rundt ansiktet.

Gorm visste hva han skulle gjøre. Han hadde sett de andre trollene gjøre det hundrevis av ganger. Man reiste seg i sin fulle høyde, viste alle tennene sine – og så brølte man så jorda ristet.

Han prøvde.

Han reiste seg. Åpnet munnen og forsøkte å brøle.

Det kom ut som et forsiktig «hrrm».

Jenta så opp. Og i stedet for å skrike og løpe, som alle barn skulle gjøre når de møtte et skummelt troll, gjorde hun noe Gorm aldri hadde opplevd.

Hun lo.

«Du er jo ikke noe skummel,» sa hun.

«Jeg vet det,» sa Gorm og satte seg ned. «Jeg er ikke så flink til det.»

De satt stille en stund. Tåken lå tett mellom trærne. Et stykke borte hylte noe – muligens en ulv, muligens bare vinden.

«Jeg heter Sigrid,» sa jenta til slutt. «Jeg har gått meg bort.»

«Jeg heter Gorm,» sa Gorm. «Jeg kan hjelpe deg hjem. Jeg kjenner denne skogen bedre enn noen.»

Veien gjennom mørket

De gikk sammen gjennom natten – det lille menneskebarnet og det ikke-særlig-skumle trollet. Gorm kjente hver sti, hver rot og hver stein. Han visste hvilke myrer man skulle gå rundt og hvilke bekker som hadde fast bunn. Han visste hvor ulven hadde sitt tilholdssted og ledet Sigrid trygt forbi.

Men så – midt i den mørkeste delen av skogen, der trærne vokste så tett at selv månen ikke slapp inn – stoppet Gorm.

Foran dem sto noe.

Det var noe veldig stort. Større enn Gorm. Og det luktet av gammel jord og råttent tre og noe enda verre som ikke hadde navn.

«Skogstrollet,» hvisket Gorm til Sigrid. «Ikke rør deg.»

Skogstrollet var ikke som vanlige troll. Det var liksom litt uformelig – det rørte på seg og vred seg som røyken i vinden. Det levde av å skremme. Jo reddere man ble, jo sterkere og tydeligere ble det.

Gorm kjente frykten romstere i magen – en kald, klamrende frykt som garantert ville gjøre ham liten og svak og ute av stand til å tenke.

Men plutselig kjente han noe rart…

Sigrids hånd tok etter den ene fingeren hans.

Nå holdt den lille hånden hennes rundt en av hans grove fingre – hun var livredd og holdt så fast hun kunne.

«Hva skal vi gjøre?» hvisket hun med skjelvende stemme.

Og Gorm tenkte på alle de gangene han hadde forsøkt å være noe han ikke var. Alle de gangene han hadde forsøkt å brøle og skremme og oppføre seg som et ordentlig troll. Han hadde aldri fått det til. Det var liksom ikke han.

Men dette – å stå mellom noe så ondt og noen som trengte hans beskyttelse – han visste hva han måtte gjøre.

Han reiste seg i sin fulle høyde. To og en halv meter – ikke imponerende i trollmålestokk, men likevel nok. Han åpnet kjeften. Og i stedet for å forsøke å brøle som de andre trollene, så kom det ut noe helt annet.

Han sa det som det var.

«Våg deg å ta henne. Jeg passer nemlig på henne. Og jeg er Gorm av Goldbrandsdalen, og jeg kommer ikke til å vike.»

Stemmen hans var ikke spesielt kraftig. Den skalv litt til og med. Men det var likevel noe overbevisende over den.

Og Skogstrollet – som levde av frykt og løgn og alt som ikke var ekte – krympet. For mot det modige, mot det ekte og det oppriktige, hadde den ingen makt.

Den ble svakere og svakere og til slutt var det ingenting ingen i mørket mellom trærne. Og skogen ble helt stille igjen.

Hjemkomsten

Da de til slutt kunne se lyset fra Sigrids gård glitre gjennom trærne, slapp jenta Gorms finger og snudde seg mot ham.

«Hvorfor hjalp du meg?» spurte hun. «Troll er jo ikke snille.»

«Jeg er,» sa Gorm enkelt.

«De andre trollene kommer til å le av deg.»

«Det gjør de allerede,» sa Gorm. «Nå bryr jeg meg ikke om det lenger.»

Sigrid så lenge på ham – på det klumpete ansiktet, de alt for små ørene og de altfor snille, grønne øynene.

«Jeg synes du er det fineste trollet jeg har sett noen gang,» sa hun.

Og Gorm – som aldri hadde vært så god på å skremme, som aldri hadde passet inn og som aldri hadde vært det de andre forventet av ham – kjente noe varmt og ukjent brede seg i brystet.

Han stampet seg gjennom morgentåken tilbake til dalen sin og de andre trollene lo og slo seg for brystet da de så ham.

Men da lo Gorm lo også.

For første gang på veldig lenge. 🌙🌲🧌

Kan du se dem for deg?

Eventyr skrevet og laget av Vigdis Fondevik 🧌

Foto: AI-generert stemningsbilde