Det var en gang…
Løft glasset og bli med litt bakover i tid. For lenge før noen skrev en vinmeny eller diskuterte «nese» og «avslutning», satt det mennesker rundt bålet og oppdaget at druesaften som hadde stått litt for lenge, plutselig gjorde selskapet betraktelig muntrere. Resten er – bokstavelig talt – historie.
Trodde du kanskje at vinen kom fra Italia?
Det hele begynte i Kaukasus
De eldste sporene vi kjenner fra vinens oppstandelse stammer trolig fra dagens Georgia, sånn ca rundt 6000 f.Kr. – altså for omtrent 8000 år siden. Arkeologene har funnet kjemiske rester av druevin i eldgamle leirkrukker, noe som tyder på at man gjæret drue allerede i steinalderen.
I nabolandet Armenia kan du finne verdens eldste kjente vinkjeller, funnet i Areni-1-hulen og datert til rundt 4100 f.Kr. Og der fantes det både pressekar, gjæringsbeholdere og – passende nok – druesteiner.
Vin for guder og faraoer
I det gamle Egypt var det de «fine» som drakk vin, for den var forbeholdt eliten og gudene. Det morsomme er at egypterne allerede da merket vinen sin på en måte som minner om vår tids måte å merke den på: vinkrukkene ble merket med årgang, område og produsent. En slags oldtidens AOC, om du vil.
Men det var grekerne som oppfant festen!
Det var ingen som koblet vin og fest tettere enn grekerne, med ingen mindre enn gudenes egen partyplanlegger, Dionysos, i spissen. Her oppsto symposiet – selskaper der man drakk, filosoferte og kranglet i skjønn forening. Og et pikant poeng: grekerne blandet gjerne vinen med vann og de mente det var rett og slett barbarisk å drikke den ufortynnet. Så neste gang noen rynker på nesen om du går for en «wine spritzer» (vin blandet med kullsyrevann eller soda), kan du minne dem om at grekerne gjorde det samme.
Romerne sendte vinstokken videre
Romerne overtok stafettpinnen (og byttet ut Dionysos med Bacchus) og spredte den utover landegrensene sine. Legionene spredte vinstokkene til Gallia, Hispania og områdene langs Mosel og Rhinen, og mye av det europeiske vinkartet vi kjenner i dag har rot i romerske ambisjoner.
Takk munkene for vinflasken din
Etter Romerrikets fall, var det i stort sett klostrene som holdt vintradisjonen i live gjennom middelalderen. Benediktiner- og cisterciensermunker dyrket, foredlet og dokumenterte – særlig i Burgund, hvor man begynte å legge merke til at ulike jordlapper ga ulik vin. Terroir-tanken var født.
Nei, Dom Pérignon «oppfant» ikke champagnen
Her må vi dessverre punktere en av vinverdenens mest sjarmerende myter. Munken Dom Pérignon var en dyktig kjellermester på 1600-tallet, men han oppfant ikke den musserende vinen – boblene oppsto i beste fall som et uønsket biprodukt. Og det berømte utropet «Kom med en gang, jeg smaker på stjerner!» er etter alt å dømme et reklamestunt som kom lenge etterpå.
Katastrofen som nesten tok knekken på alt
På 1800-tallet slo tragedien til: en bitteliten bladlus, phylloxera, ankom Europa fra Nord-Amerika og la enorme vinmarker øde. Redningen? Man podet de europeiske vinstokkene på motstandsdyktige amerikanske røtter – en teknikk som fortsatt brukes. Mesteparten av verdens vin står altså bokstavelig talt på amerikanske ben.
En liten nordisk fotnote
Og her hjemme? Vin var lenge en eksotisk luksusimport, i vikingtid og tidlig middelalder var det mjød og øl som fylte hornene til fest og gravøl – vin måtte fraktes langveisfra og var forbeholdt de få.
Med kristendommen fikk den likevel en fast plass, for vin var uunnværlig i messen, og kirken sørget for jevn import. Senere ble kystbyer som Bergen viktige knutepunkter for varer utenfra – og vinen kom nok nordover gjennom handelen.
Norsk klima egnet seg dårlig for egne vinstokker, så den forble importvare. Helt til vi i 1922 fikk vår egen, svært norske løsning på drikkespørsmålet: Vinmonopolet.
Så fra georgiske leirkrukker til boblene i glasset ditt: vinen har fulgt mennesket i minst åtte årtusener, gjennom guder, keisere, munker og bladlus. Det er kanskje verdt en skål i seg selv.
Skål – og god tørst! 🍷
