En augustkveld står den bare der med sine skjøre bein rundt en tynn, skjelvende kropp. Det virrer rundt med kurs mot lampen, mister taket, faller, kommer seg opp igjen på bein som ser altfor lange ut til å bære noe som helst. Mange kjenner et lite ubehag ved synet — hva skal vi gjøre med den? Men stankelbeinet (Tipuloidea) er verken skummelt eller ekkelt. Det er kanskje den mest misforståtte skapningen i den norske sensommernatten – en mygg som ikke kan stikke, et rovdyr som knapt spiser, en langbeint skygge som stadig blir forvekslet med noe annet enn seg selv.
En mygg som ikke kan bite
For stankelbeinet er faktisk en mygg — den største av dem alle. Det hører hjemme blant to-vingene, i den samme store gruppen som stikkemygg og fjærmygg, bare mye større og lengre. Og her stopper likheten. Stankelbeinet kan ikke stikke, og de færreste artene tar i det hele tatt til seg næring som voksne. Flere mangler til og med en brukbar «munn». Som voksen lever det bare i noen få dager — akkurat lenge nok til å pare seg og legge egg — og så er det slutt.
Det som ser ut som et ekstra vingepar, er egentlig to små svingkøller: bakvingene er gjort om til balanseorganer som hjelper dyret å holde seg i luften med sin klønete, nølende flukt. Beina er det mest imponerende — lange, tynne som tråder og utrolig skjøre. De brekker ved den minste berøring, trolig som en fluktmekanisme, men mister dyret et bein i et spindelvev eller mellom to fingre, kan det likevel komme seg unna. Det er noe nesten sørgmodig over en skapning som er bygget for å ofre deler av seg selv for å slippe fri.
Utover høsten forviller stankelbeinet seg gjerne inn i hus, den søker mot lyset. Det er helt ufarlig for både mennesker og dyr. Det verste det kan gjøre, er å skremme noen som tror det er noe helt annet.
Forvekslingen — og myten
Og der ligger mye av historien. Svært mange kaller denne skapningen for «stankelbein» eller vevkjerring. Men det er to vidt forskjellige dyr. Vevkjerringen er ikke et insekt i det hele tatt, men en type edderkopp. Edderkoppen mangler vinger, har åtte bein og en sammenvokst kropp. Stankelbeinet er et ekte insekt med vinger og seks bein. Disse to deler egentlig bare én ting — de urimelig lange beina — og det alene har vært nok til å forveksle dem i flere generasjoner.
Det er ikke bare vi her i Norge som surrer her. Det engelske daddy longlegs brukes om hele tre ubeslektede skapninger: vevkjerringer (Opiliones), kjelleredderkopper (Pholcidae) og nettopp stankelbein. Herfra stammer også en av de seigeste vandrehistoriene i insektverdenen, at «daddy longlegs» er verdens giftigste skapning, men har for korte kjever til å bite mennesker». Det er ikke sant for noen av de tre. Stankelbeinet har ingen gift overhodet — og altså ofte ikke engang en munn å bite med. Vevkjerringen har heller ingen giftkjertler, og kjelleredderkoppens gift er svak og ufarlig for oss. Myten sprekker som et troll i solen, uansett hvilken skapning man peker på.
Den folketroen som faktisk finnes i denne «langbeinte» floken ser ut til å høre til vevkjerringen, ikke stankelbeinet. Det er vevkjerringen som i ulike tradisjoner skal kunne peke ut veien til bortkomne krøtter, og som er omgitt av varsler og hell. Stankelbeinet selv virker nesten blottet for en egen mytologi — som om det alltid har stått i skyggen av naboene sine, forvekslet med alt annet enn det er. Det er en skjebne det deler med mange skapninger som lever i grenselandet mellom det vi legger merke til og det vi overser.
Larver i vann og på land
Den skjøre nattegjesten er dessuten bare siste akt i et mye lengre liv. Før stankelbeinet flakser mot vinduet ditt, har det tilbrakt måneder — noen ganger vintre — som larve. Larvene er tykke, gråbrune og har et seigt skinn. De lever nedgravd i jord, mose, råtnende plantemateriale eller i vann.
De larvene som lever på land kan gnage på planterøtter, og i Norge er det særlig myr-stankelbeinet som gjør skade på gressplener og golfbaner. Men det er de larvene som lever i vann som kan ha en litt mørkere side – enkelte arter graver seg ned i grusen på elvebunnen, og der de finner gytegroper, kan de fortære fiskeegg. De regnes enkelte steder som en predator, en organisme som lever av å jakte på, drepe og spise andre organismer, blant annet gjerne lakseegg. Så den skjøre lyskrabaten i vinduet begynte altså livet sitt som en hemmelig rognerøver i kaldt vann.
Den lille larven har riktignok noe trolsk over seg, for bakerst sitter det to åpninger til pustesystemet, plassert slik at de ser ut som to mørke øyne. Det ser ut som om larven «stirrer», bare at det er i feil ende.
Navnet
Selve ordet stankelbein er ikke helt enkelt å forklare. Etter alt å dømme er det en form som er kommet inn fra dansk, og første leddet henger sannsynligvis sammen med et gammelt ord for å stavre og stanke av gårde på stive, spinkle bein — men her beveger vi oss inn i det usikre. Dyret har også hatt andre navn opp gjennom tidene, som feifot og myhank, ord som i seg selv smaker av eldre tider.
Hvor mange arter finnes det? Det avhenger av hvor langt man trekker slekten. Regner man gruppen i vid forstand, snakker vi om et sted mellom rundt 250 og 350 arter i Norge, og godt over 15 000 på verdensbasis. Den største her hjemme, kjempestankelbeinet (tipula maxima), kan ha en vingelengde på opptil tre centimeter. Og selve skapningen er gammel, de eldste stankelbeina vi kjenner, er bevart i baltisk rav og regnes for å være rundt 40 millioner år gamle. Lenge før vi tente det første lyset i vinduet, drev disse langbeinte skyggene mot ting som lyste.
Ved terskelen
Så neste gang det kolliderer mot vindusruten en mørk høstkveld — denne skjøre floken av lange bein som ikke kan stikke deg, som knapt spiser, som faller fra hverandre ved den minste berøring og forveksles med alt annet enn seg selv — så la den få være i fred. Stankelbeinet er ingen budbringer og ingen varsler. Men det er noe spesielt ved nettopp det, at den mest oversette og misforståtte av sommerens skapninger, kommer til vinduet ditt akkurat i det året vipper over mot den mørke årstiden.
Illustrasjon: KI-generert
