Det var en gang at selveste vinteren i Norge var til salgs. Når norske tjern på Østlandet hadde frosset til is, ble det skåret ut kald, klar ferskvanns-is som ble stuet ombord i seilskuter og sendt over Nordsjøen til England – et handelseventyr som skapte store formuer, kostet mange menneskeliv og forsvant like stille som den kom.
Det var tøffe tider og kravene fra den andre siden av Nordsjøen var strenge. Engelskmennene var ikke interessert i grumsete fjord-is, de forlangte krystall is. Det ble sagt at skulle den norske isen aksepteres, måtte man kunne lese The Times gjennom en tolv tommers isblokk. Og slik ble den norske vinteren på slutten av 1800-tallet en eksportvare – en av landets største, bare overgått av fisk, trelast og tremasse.
Sjømat og kalde drinker
Idéen kom egentlig fra USA på 1820-tallet, der amerikanske isbaroner allerede fraktet isblokker over enorme avstander. Men da den industrielle revolusjonen fylte britiske byer med en ny middelklasse som ville ha fersk fisk og drinker med isbiter, ble Norge den nærmeste og kaldeste leverandøren til markedene rundt Nordsjøen.
Det ble en dårlig start. I 1834 prøvde brødrene Jørgen og Elias M. Flood fra Porsgrunn seg, og skipper Jørgen Linnaae seilte seilskuta «Georg» ut Frierfjorden fullastet med is og med kurs mot London. Da Nicolai Wilhelm Coch (1820–1894) en gang rundt 1849 sendte av gårde en last saltvanns-is fra Eidangerfjorden, ble det sure miner og han fikk all isen i retur. Klok av skade gikk han over til ren ferskvanns-is fra Stokkevannet i Bamble, og han ble raskt en av pionerene i distriktet.
Indre Skagerrak ble selve hjertet i næringen. Det var bygdene mellom Risør og Larvik, med Kragerø og Brevik som knutepunkt, og ellers de indre delene av Oslofjorden med Kristiania, Drøbak og Drammen. Her fantes alt man trengte – rent vann, kalde vintre, kort vei til London og lange tradisjoner for sjøfart.
Issjauen
Den harde jobben startet gjerne i februar og mars og isen kunne være tolv til tjue tommer tykk. Med hest og grovtannet plog ble den skåret i lange flak, kalt «rebber», som igjen ble kappet for hånd med langtaggede sager til blokker på rundt 60 × 60 centimeter. Hver blokk veide mellom 100 og 200 kilo. De ble dratt opp med haker, fraktet på slede eller sendt ned lange renner til sjøkanten der de ble lagret i doble ishus isolert med sagflis.
Selv om det var hard jobbing var den likevel kjærkommen fordi den ga levebrød i en periode da gårdene lå stille og sjøfolket var landfaste. Bare i Solum, Eidanger og Bamble alene skal nesten 1300 mann hatt isarbeid vinteren 1895/96. Arbeidet var fordelt på et femtitall isdammer og godt over hundre ishus, og kvinner og barn deltok også i sjauen når skutene skulle lastes.
Steng sommeren ute
En ting var kunsten å skjære isen i blokker, en helt annen var oppbevaring av disse isblokkene. De ble lagret i store ishus bygget av tømmer og rubord, gjerne helt nede ved sjøkanten så det ble kort vei til skutene. Veggene var doble med et mellomrom på opptil femti centimeter, og fylt med sagmugg eller høvelflis. Det luftige trevirket holdt varmen ute, og et tykt lag kunne holde blokkene harde og klare til langt inn i den varme årstiden – akkurat når etterspørselen og prisene var på topp. De største ishusene var delt i rom med eget røstet tak over, og kunne romme flere tusen registertonn. Lå isen ute i åpne binger ble den dekket med et førti–femti centimeter tykt lag høvelflis som vern mot sol og mildvær.
Samme knep fulgte med om bord. Islasten ble pakket i sagmugg og dekket med presenninger, og lukene ble skalket forsvarlig. Svinnet var likevel uunngåelig. På en nordsjøoverfart regnet man med at mellom fem og femten prosent smeltet bort underveis. Det øverste laget rant som regel vekk før skuta nådde England – resten lå like klart som den dagen det ble lastet.
Kappseilas og villmannskjøring
Så kom den verste delen: selve overfarten. Jo mer isen smeltet, jo mer sank prisen, så her gjaldt det å få lasten i land først. Det tok helt av og ble rene gamblingen, «villmannskjøring» ble det kalt. Var man heldig, tok rundturen mellom Norge og England ti til fjorten dager, var man uheldig, lå skuta og duppet i stille sjø i dagevis mens lasten skrumpet inn, time for time.
Den mest kjente skuta var barken «Kappa» fra Brevik, bygget i Glasgow i 1865 og overtatt av iseksportøren Cornelius Røe i 1894. I mange år ble den ført av den legendariske kaptein John Pettersen fra Farsund, en pioner som var blant de første til å føre is ut Langesundsfjorden.
En historie som forteller det meste om denne ferden er den om barken «Sogndalen» fra Fredrikstad som var på vei fra Østersjøen mot London med trelast da den møtte sterk nordvestkuling i Nordsjøen og måtte gå for revede seil. Mannskapet fikk se en skute komme mot seg med alle seil oppe, i så kraftig vind at de nesten kunne se kjølen. De passerte så nære at de kunne lese navnet: «Kappa fra Brevik». Da «Sogndalen» endelig nådde London, lå «Kappa» allerede der og losset is. Skuten hadde i mellomtiden rukket å gå til Brevik, laste ny is og krysse Nordsjøen på nytt – og likevel komme først til London.
Isen var en tung og lunefull last, og det var ungdommer som falt ned fra riggene og ble ufføre for livet. I rekordåret 1898 gjorde elleve isskuter sin siste reis over Nordsjøen.
Iskalde formuer
Noen bygde store formuer. Cornelius Røe (1856–1910) var den mest dominerende eksportøren i distriktet mellom 1890 og 1910, og av Breviks samlede eksport på nær 83 000 tonn i 1901, sto han alene for rundt 27 000. Slekten Albretsen drev Bua Isforretning i Mørjefjorden i tre generasjoner, fra 1869 helt til 1958. Og enkelte våget seg enda lenger, for barken «Nornen», reder Samuel Christian Larsen og med Severin Paus som skipper, fraktet is helt til New York på 1890-tallet – en atlanterhavsreise på 22 døgn. Risikoen var for stor, og det ble med den ene turen.
Ja, det var en gang…
For så snudde det. Dampskipene tok over, og kunstig is fra maskiner gjorde den norske vinteren overflødig. Første verdenskrig satte nærmest punktum for storeksporten og restene av næringen levde seiglivet videre i beskjeden skala, helt til den aller siste islasten fra Grenland forlot landet 30. august 1962, frakteskuta «Havila» fra Hönö med 130 tonn is fra Stranddammen Isforretning i Bamble. Med den seilte «istiden» ut for godt.
En gammel isarbeider oppsummerte det i Breviksposten i 1947: han skulle ønske han var maler, så han kunne festet det hele til lerretet – isdammen, arbeiderne, hestene og den blanke vinterisen der vintersola brøt gjennom i klare farger. Da kunne han sett på bildet i ensomme stunder og sagt til seg selv: ja, det var den gangen, det.
Vil du grave dypere i isfarten, anbefales Brevik historielags rikt illustrerte «Is av stål og skuter av tre» og historikeren Per G. Norsengs artikkel «Fersk fisk og kald pils i ‘den siste istid’» (Heimen, 2019).
Illustrasjoner: KI-generert
