Jeg var på et webinar denne uken med Marisa Peer, en britisk terapeut, hypnoterapeut og forfatter. Det handlet om hjernen vår og den merkelige kraften som finnes i den historien vi ofte forteller oss selv. Budskapet hennes kan egentlig kokes ned til en ting:

«Du er ikke det du har blitt fortalt at du er.»

Hennes mest kjente begrep er «I Am Enough» – «Jeg er nok».

Men ifølge Marisa Peer kan nettopp disse tre ordene være et av de viktigste budskapene vi kan gi oss selv.

Peer har gjennom flere tiår arbeidet med hypnose, psykoterapi og selvutvikling, og er særlig kjent for bevegelsen I Am Enough og metoden Rapid Transformational Therapy (RTT). Grunnidéen hennes er at mange mennesker går gjennom livet med en underliggende følelse av at de ikke er gode nok – og at denne forestillingen kan være langt mer styrende enn det vi er klar over.

Og det er dette som er så interessant. For hva om historien vi forteller oss selv om hvem vi er, påvirker hva vi legger merke til, hva vi forventer – og hvilke muligheter vi faktisk ser?

Det kan starte tidlig

Se for deg et barn som stadig får høre:

Du er jo så sjenert.

Matte er kanskje ikke ditt fag.

Du er alltid så vanskelig.

Du må bare jobbe hardere enn de andre.

Etter hvert trenger en ikke å si det mer, for barnet vil sannsynligvis begynne å si det til seg selv.

Og kanskje blir «du er så sjenert» etter hvert til «sånn er jeg».
«Du er ikke så flink i matte» blir til «dette kan jeg ikke».
«Jeg må alltid jobbe mer enn andre» blir til «livet er vanskelig».

Men det fascinerende er at dette ikke nødvendigvis bare handler om tankene.

Hjernen vår er jo ikke akkurat et kamera som registrerer alt som skjer rundt oss på en nøytral måte, for vi har en begrenset kapasitet til å bearbeide informasjon. For både oppmerksomhet og forventninger påvirker hva vi legger merke til og hvordan vi tolker det vi opplever. Forskning på persepsjon viser blant annet at tidligere kunnskap og forventninger kan påvirke hvordan hjernen bearbeider sanseinntrykkene våre.

Med andre ord:

Vi ser ikke nødvendigvis verden akkurat slik den er. Vi ser den gjerne som vi allerede tror den er.

Eller: We don’t see things as they are. We see them as WE are.

Den indre fortellingen

Tenk deg to mennesker som får nøyaktig samme beskjed fra sjefen:

«Kan vi ta en prat senere?»

Den ene tenker:

Å nei, nå har jeg sikkert gjort noe dumt.

Den andre tenker:

Interessant. Kanskje det gjelder det nye prosjektet.

Situasjonen er identisk, men opplevelsen er helt forskjellig.

Den første personen begynner kanskje å lete etter tegn på at noe er galt. Hun husker noe dumt hun gjorde dagen før og tolket sjefens ansiktsuttrykk. Hun blir urolig.

Den andre går videre med dagen.

Det betyr ikke at den første «tenker feil». Det betyr at forventningene hennes kan påvirke hva hun legger merke til og hvordan hun tolker tvetydig informasjon.

Dette er en del av det forskere studerer når de undersøker hvordan forventninger og oppmerksomhet påvirker persepsjon.

Og her møter vitenskapen et spørsmål som har fascinert mennesker i århundrer:

Hva om måten vi ser verden på, er med på å bestemme hvilken verden vi opplever?

«I am enough»

Budskapet hennes er ikke bare at vi skal late som om alt er fantastisk. Det handler heller om å endre den grunnleggende fortellingen om oss selv.

Fra: Jeg er ikke god nok.

Til: Jeg er nok.

Peer mener at mange problemer kan henge sammen med den dyptliggende følelsen av at vi mangler noe – at vi må bli penere, flinkere, rikere, mer vellykkede, mer elsket eller mer interessante før vi kan føle at vi er verdt noe. Dette er selve kjernen i hennes I Am Enough-budskap.

Og kanskje er det nettopp her budskapet hennes blir mer interessant enn klassisk «positiv tenkning».

For «Jeg er nok» betyr ikke nødvendigvis: Jeg er perfekt.

Det kan bety: Jeg trenger ikke være perfekt for å ha verdi.

Det er en ganske stor forskjell.

Men kan vi virkelig tenke oss til et annet liv?

Vel, så enkelt er det vel ikke.

Jeg ser stadig folk som tilbyr kurs i selvutvikling der det kan høres ut som om vi kan manifestere hva som helst bare ved å tenke riktig.

Men dessverre- slik fungerer det ikke i virkeligheten.

Du kan ikke tenke deg til at en sykdom forsvinner, at en annen person forelsker seg i deg eller at penger plutselig materialiserer seg på bankkontoen din.

Men det betyr heller ikke at tankene våre er uten betydning.

Forventninger kan påvirke persepsjon, oppmerksomhet, beslutninger og handlinger. Og handlingene våre påvirker livet vårt. Forskning på forventning og persepsjon er ganske tydelig på at hjernen benytter tidligere kunnskap og forventning når den tolker informasjon fra verden.

Så kanskje det ikke er slik at:

Tankenene dine skaper virkeligheten.

Kanskje er det heller sånn at:

Tankenene påvirker hvordan vi møter virkeligheten.

Og det kan være mer enn nok til å forandre ting og tang.

Hva ser du etter?

Her er en liten tankeøvelse.

Se for deg at du har bestemt deg for å kjøpe en bestemt bilmodell.

Plutselig ser du den overalt.

Den har alltid vært der. Men du la ikke merke til den før. Det samme kan skje med mennesker, muligheter og problemer.

Har du begynt å tro at ingen liker deg, kan du bli ekstra oppmerksom på de gangene noen virker avvisende.

Har du begynt å tro at du er flink til noe, kan du lettere legge merke til muligheter der du kan bruke akkurat den egenskapen.

Har du begynt å tro at verden er full av muligheter, kan du kanskje bli mer oppmerksom på dem.

Det betyr ikke at hjernen lyver for oss.

Den forsøker faktisk å gjøre jobben sin: å sortere en enorm mengde informasjon og finne mening i den.nMen det betyr at det kan være verdt å spørre:

Hvilke briller ser jeg verden gjennom?

Og her blir det litt trolsk …

Mennesker har lenge hatt forestillinger om at både ord og tanker har en kraft.

I gamle kulturer var ordet mer enn bare lyd. Å navngi noe kunne være å gi det form. Å uttale en forbannelse eller en velsignelse var ikke nødvendigvis sett på som symbolsk – ordene kunne oppfattes som handlinger i seg selv. Det kunne gå troll i ord.

I dag har vi lagt mye av dette bak oss. Likevel snakker vi fortsatt om å «sette ord på noe», «gi noe kraft», «skape sin egen historie» og «endre tankemønstre».

Kanskje er det ikke så mystisk som våre forfedre trodde, men kanskje heller ikke så enkelt som vi lenge har trodd. For ordene vi bruker om oss selv blir en del av vår indre fortelling.

Og den fortellingen påvirker igjen hvordan vi møter verden.

Så hvem er du egentlig?

Kanskje er det mest interessante spørsmålet ikke er:

«Hvordan kan jeg bli en bedre versjon av meg selv?»

Men:

«Hvem fortalte meg at jeg ikke allerede var nok?»

Var det foreldrene dine?

En lærer?

En kjæreste?

Et samfunn som fortalte deg hvordan du burde se ut?

En sjef?

Eller var det kanskje bare en liten setning du en gang begynte å fortelle deg selv – og som siden har blitt gjentatt så mange ganger at den føles som sannhet?

For det er her Marisa Peers budskap kan bli ganske kraftfullt. Du trenger ikke nødvendigvis å bli en helt ny person. Kanskje du bare må begynne å undersøke den gamle historien.

Er den egentlig sann?

Og hvis den ikke er det …

hva vil du fortelle deg selv i stedet?

Kanskje det ikke finnes noen trylleformel.

Kanskje det ikke finnes en hemmelig frekvens som får universet til å levere alt du ønsker deg.

Men kanskje det finnes noe annet:

Et menneske som begynner å se seg selv med litt mindre frykt.

Et menneske som tør å prøve.

Et menneske som ikke automatisk tolker et «nei» som et bevis på at hun ikke er god nok.

Et menneske som oppdager en mulighet fordi hun for første gang faktisk ser den.

Og kanskje er det akkurat der forandringen begynner.

Ikke med at verden rundt deg blir magisk.

Men med at blikket ditt på verden forandrer seg.

Og hvem vet?

Kanskje det er litt magisk likevel. ✨

«Jeg er nok.»

Tre små ord.

Men kanskje verdt å prøve å tro på.

💚