I 1552 begynte en italiensk adelsmann å skjære monstre ut av steinene bak slottet sitt. Han holdt på i nesten tretti år. Så glemte alle hva han mente med det.
Parco dei Mostri. Skogen nord for Roma der jorden har spydd opp flere grusomme monstre.
Det var i alle fall det gjeterne mente. Da Salvador Dalí kom til Bomarzo på 1900-tallet, lå stedet i fullstendig forfall. Sauene beitet mellom kjempene. Vegetasjonen hadde grodd over det meste. Og hyrdene som gikk der daglig, forklarte i fullt alvor at figurene var kommet opp av bakken av seg selv – Moder Jord hadde kastet dem opp for å skremme mennesker.
De tok feil. Men de hadde bedre grunn til å tro det enn man skulle tro.
Boschetto
Mannen som sto bak het Pier Francesco Orsini, kalt Vicino. Slekten hans var blant Italias mektigste, med både kardinaler og paver i rekkene. Han hadde vært i krigen, mistet en venn i den og sittet årevis i fangenskap som gissel.
I 1552 satte han i gang med et hageanlegg i dalen nedenfor slottet sitt. Han kalte det aldri noe annet enn boschetto – lunden. Den lille skogen.
Arkitekten han hyret var ingen amatør. Pirro Ligorio hadde tegnet hagene ved Villa d’Este i Tivoli, og han overtok arbeidet med Peterskirken etter at Michelangelo døde. Skulpturene tilskrives Simone Moschino.
Dette var altså toppen av italiensk renessansekunst, satt til å lage noe som brøt med absolutt alt det renessansen sto for.
Hagen som nektet å være en hage
En italiensk renessansehage er geometri. Akser, symmetri, terrasser, perspektivlinjer som fører blikket dit arkitekten vil. Hagen er et bevis på at mennesket har fått orden på naturen.
Bomarzo har ingenting av dette.
Det finnes ingen akse. Ingen symmetri. Ingen plan man kan lese av. Figurene står tilfeldig spredt mellom trærne, i ulik størrelse, uten innbyrdes sammenheng.
Og her ligger det virkelig urovekkende: skulpturene er ikke fraktet dit og satt opp. De er hugget rett inn i de vulkanske steinblokkene som allerede lå på stedet. Steinen bestemte figuren. Ligger blokken skjevt, står monsteret skjevt.
Det er samme prinsipp som når vi ser troll i en fjellformasjon – at formen ligner noe, og at man derfor tenker at noe er der. Forskjellen er at Vicino tok skrittet ut. Han hugget det fram.
Så da gjeterne tre hundre år senere sto der og mente at steinene selv hadde blitt til uhyrer, var de på sett og vis ikke helt på jordet. Hagen er laget for at man skal tenke akkurat det.
Munnen
Den mest kjente figuren er et gapende ansikt, større enn en mann, hugget inn i en steinblokk. Munnen er en åpning man går inn i som i et rom.
Over leppen står det: OGNI PENSIERO VOLA.
Kilder oversetter det gjerne som at all fornuft forsvinner. Men det står egentlig «enhver tanke flyr», og italiensk vola trekker to veier på én gang – tankene kan fyke bort og forsvinne, eller de kan lette. Bli frie. Man vet ikke hvilken av delene Vicino mente, og det er all grunn til å tro at han visste nøyaktig hva han gjorde da han valgte ordet.
Inne i munnen står et bord av stein.
Man kan spise lunsj der og det gjør også folk. Og det er noe fint og litt hjerteskjærende ved det – at Europas mest berømte monstermunn i praksis fungerer som et spisested for turister med matpakke.
Resten av selskapet
Ellers i lunden finner man en elefant som løfter en romersk soldat i snabelen, sannsynligvis en av Hannibals krigselefanter. En drage i kamp med et rovdyr. En kjempe som river en annen kjempe i to. En sovende nymfe. Et skjeivt hus.
Det skjeive huset fortjener en NB. Det er med vilje bygget ute av lodd, og det er fullt mulig å gå inn i det. Balansesansen din klarer ikke helt å ta imot informasjonen, og man blir fort svimmel av å stå stille.
Vicino bygget altså et rom der kroppen din lyver for deg.
Under hver figur står det inskripsjoner. De er der ennå. De forklarer ingenting.
Hvorfor?
Her kommer den delen alle liker best, og det er den som stemmer dårligst.
Den vanligste forklaringen er at hagen var Vicinos sorgarbeid etter sin døde kone, Giulia Farnese. En fyrste som mistet den han elsket, og som svarte med å fylle skogen med uhyrer. Det er en nydelig historie.
Problemet er kronologien. Giulia døde i 1560. Arbeidet begynte i 1552.
Sorgen kommer altså åtte år for seint til å ha startet noe som helst. Hun kan godt ha preget det som kom etterpå – arbeidet holdt på i flere tiår – men hun kan ikke ha vært grunnen til at han begynte.
Fagfolk er også uenige. Forklaringene spriker mellom personlig tragedie, praktlyst, filosofisk program og rein eksentrisitet. Det florerer også påstander om at både Orsini og Ligorio drev med alkymi og var med i esoteriske kretser, men dette står i kildene som noe «mange hevder», ikke som noe dokumentert.
Den ærlige oppsummeringen er at vi ikke vet.
(En liten felle: denne Giulia Farnese er ikke den berømte Giulia Farnese, pave Alexander VIs elskerinne. Samme navn, samme mektige slekt, men en annen kvinne.)
Tre hundre år under mose
Da Vicino døde, hadde barna hans verken råd eller lyst til å holde lunden ved like. Skogen tok den tilbake. I rundt tre århundrer sto uhyrene og grodde igjen, uten publikum, uten forklaring, uten noen som visste hva de betydde.
Ekteparet Giancarlo og Tina Severi Bettini fattet interesse og begynte å rydde parken, noe de brukte resten av sine liv på. De ligger begravet inne i parkens lille tempel.
Bedraget eller kunsten
Ved inngangen står en inskripsjon som Vicino selv skal ha formulert. Den ber den besøkende gå gjennom stedet, stykke for stykke, og deretter svare på om alle disse underverkene ble laget som bedrag – eller som kunst.
Det er et spørsmål stilt for over fire hundre år siden, til en person som ennå ikke var født.
Og han fikk aldri svar. Ingen har klart å tyde hagen. Vi står fortsatt i den skjeive stuen og blir svimle, går inn i munnen og spiser matpakke, leser inskripsjonene og forstår ingenting.
Det er kanskje det trolskeste av alt. Ikke at noe er uforklarlig – men at noen la igjen forklaringen, tydelig, på en stein, og at det likevel ikke hjelper noe som helst.
Illustrasjon: KI-generert
Om kildene: Årstall og tilskrivninger følger de mest brukte italienske og engelske fremstillingene av Sacro Bosco. Enkelte detaljer om anlegget og om Dalís besøk varierer mellom kildene.
