Et par raske snitt, litt smerte og én glede mindre her i livet. Men hva gjør vel det? Til gjengjeld venter et hav av nye forlystelser og et liv i vakre omgivelser. Selv intime affærer med bedårende kvinner kan forekomme – helt uten problemer og ekteskapelig ansvar.
Hvem vil vel ikke ofre så lite for så mye?
Moralens vokter
Skikken er eldgammel. I mer enn to tusen år har evnukker voktet kvinnene i de keiserlige harem, slik at de holder seg unna andre menn mens de mektige herrer er ute på reise.
Selv er evnukken gjerne født av fattige foreldre, uten utsikt til et godt liv. Men et par raske snitt kan snu alt på hodet, og etter den kortvarige lidelsen kan han til og med håpe på både rikdom og makt. Foreldrene oppmuntrer derfor gjerne sønnen til å bli evnukk – de vet at det kan være hans eneste vei ut av fattigdommen. Og gutten blir kastrert mens han ennå er liten, i håp om at det skal føre ham innenfor portene til det keiserlige palasset.
Manndomsprøve?
I en hytte utenfor Den forbudte by utføres kastrasjonen gjerne med et par kutt fra en liten kniv, mot en avgift på seks tael. Etterpå settes det en plugg i urinrøret som skal stå i tre dager. Strømmer urinen ut når pluggen fjernes, regnes operasjonen som vellykket. Hvis ikke, lider den uheldige pasienten trolig en smertefull død – men han får i det minste med seg kjønnsorganene i graven. Han kan jo få bruk for dem i neste liv.
Inngrepet gjør at de mannlige hormonene takker for seg – evnukken blir tilbakeholden, stillferdig og får en langt lysere stemme. I tillegg begynner blæren å leve sitt eget liv. Det er et velkjent problem at evnukkene væter både senger og klær, og derfra stammer det gamle kinesiske uttrykket «stinker som en evnukk». Fra nå av er det slutt på hardt fysisk arbeid som gårdsdrift, inngrepet har gjort ham til en svakere mann.
Men han er fremdeles en mann med kjønnsorganer – for de beholder han i trygg oppbevaring i tilfelle han en dag skulle dø brått. Da kan han i det minste gjenoppstå som en hel mann.
Hellig eller heldig?
Kastreringen skal gjøre gutten til et slags «overjordisk» menneske, en som er verdig å slippe inn i keiserens rike. For ingen mistenker evnukken for å være ute etter politisk makt, eller for å forsyne seg av haremets kvinner. Han er heller ingen trussel mot den keiserlige arverekkefølge eller mot keiserens privatliv. Han tilhører en privilegert klasse som vet det meste om keiserens vaner og personlige smak, og nettopp det gir ham en egen evne til å forutse herskerens lunefulle innfall.
Hos konkubinene i haremet er gemyttene atskillig mer stormfulle. Der hersker rivalisering, sjalusi og en evig kamp om å komme seg opp i hierarkiet. Hundrevis av kvinner konkurrerer om keiserens oppmerksomhet – deres eneste vei til rikdom og makt – og for hele familien hennes er det avgjørende at hun føder en prins.
Det er ikke uvanlig at en evnukk konspirerer med en forrædersk keiserinne eller konkubine for å bli kvitt en annens sønn eller kronprins. Da kan hennes egen sønn bli den nye favoritten og rykke fremst i køen – og lykkes komplottet, kan den konspirerende evnukken selv oppnå enorm makt.
Farefull hverdag
Evnukken må alltid være på vakt. Gjør han en feil i keiserens nærvær, setter han sitt eget liv på spill; selv den minste forseelse kan koste ham livet.
Av alle de hundre – noen ganger tusenvis – evnukker i husholdningen, blir noen ganske få «ordinert» til å bli en av de atten lamaprestene som palasset har bestemt skal ivareta kvinnenes åndelige velferd. Selv om disse utvalgte ofte kan hverken lese eller skrive, og heller ikke vet stort om det å være prest, tjener de dobbelt så mye som de andre.
Rundt 300 evnukker arbeider som skuespillere og sangere i det stadig mer populære palassteateret. De bor utenfor palasset, i den keiserlige byen, og tjener svært lite – men får tips fra sitt keiserlige publikum når de gjør en god innsats.
Keiserens favorittevnukk tar seg av mesteparten av hoffets daglige gjøremål. Han leder en keiserlig stab som kan telle tusenvis av kokker, gartnere, rengjøringsfolk, malere og andre evnukker, alle rangert i et innfløkt hierarki med 48 graderinger. Pisking og andre straffer styres og utføres ofte av rettsevnukkene.
Herskap og tjenere
Også noen av keiserens slektninger får sine egne evnukker. Keiserlige nevøer og unge, ugifte prinser kan få tjue hver, barnebarn ti, og sønner av lavere rangerte konkubiner fire til seks hver.
Hvert femte år må hver keisersønn skaffe åtte nye, unge evnukker til palasset. De skal være ferdig kastrerte, rene og fri for sykdom, og palasset betaler prinsene for innkjøp og opplæring av hver enkelt. Siden systemet ikke klarer å levere så mange evnukker som trengs, kan voksne menn la seg kastrere frivillig. Men for å bli godtatt til tjeneste i palasset må de finne noen som kan gå god for karakteren deres, og de ender alltid opp i stillinger uten adgang til kvinnenes hus.
De fleste er likevel svært unge gutter, frikjøpt fra familiene sine. De blir kastrerte og kalt inn til palasset, der de gjerne blir haremets yndlinger og nyter livet som kjæledegger og ledsagere.
Respektert og privilegert
Evnukken regnes som en «ren» mann – og er han under ti år, går han for å være ekstra ren. Disse små guttene blir satt umåtelig stor pris på, og får til og med utføre plikter av den mest intime karakter, på soverom og bad. Alle tror at evnukkguttene er blottet for lidenskap og at de ikke en gang har slike fantasier. Når de blir eldre, overtar yngre evnukker oppgavene deres, mens de selv får arbeid utenfor kvinnenes områder. Konkubiner og evnukker knytter ofte nære vennskap.
Utenom keiseren selv er evnukken blant de eneste mennene som får oppholde seg i de innerste gemakkene i Den forbudte by, der den keiserlige familien og konkubinene bor. Andre menn – embetsmenn, militære, ja selv keiserens mannlige slektninger – nektes ikke bare adgang til de innerste, hellige rommene; de blir ofte også bedt om å forlate palassområdet om natten.
Lønn som fortjent
Mot slutten av 1880-tallet tjener en evnukk vanligvis fra to til fire tael i måneden. Tolv tael er det høyeste noen evnukk kan få, uansett rang. I tillegg får hver av dem en viss mengde ris hver måned, og de må bo i små hus tett inntil hovedbygningene, så det er lett å tilkalle dem.
Grunnene til å ville rømme kan være mange, men evnukken blir alltid fanget av spesialpolitiet og brakt tilbake til Den forbudte by. Første gang straffes lovbryteren med tjue piskeslag og to måneders fengsel før han sendes tilbake til pliktene sine. Stikker han av igjen, settes han i en mujia – en gapestokklignende krage – i to måneder.
En mujia er en stor treramme som festes rundt halsen og hindrer ham i å legge seg ned og i å mate seg selv. Rømmer han for tredje gang, forvises han til Mandsjuria i to og et halvt år, sammen med evnukker som er tatt for tyveri. Latskap og forsømmelse straffes med pisking: sjefsevnukken kaller inn én evnukk fra hver av de 48 husholdningsavdelingene for å utføre straffen med bambusstenger. Den skyldige får 80 til 100 slag før han sendes til lege – og til en evnukk – for å få stelt sårene.
Hvor i verden var han?
Evnukker ble brukt som voktere av det kongelige harem i Kina, Det bysantinske riket, Det osmanske Tyrkia og andre gamle stormakter. Ordet «evnukk» kommer fra gresk og betyr «sengevokter». De passet på kvinnene i haremene og tjente herskerne i de fleste av oldtidens verdensriker – fra Roma, Hellas og Nord-Afrika, gjennom de bibelske landområdene og videre østover.
Kastrering er heller ikke ukjent i nyere tid. Kastratene hersket i Europas operahus på 1600- og 1700-tallet, med tyngdepunktet på 1700-tallet, etter å ha blitt kastrert som barn for å bevare de lyse guttestemmene sine. Utover 1800-tallet var de i klar tilbakegang. I Vatikanets kor holdt praksisen seg lengst, kirken sluttet å ta inn nye kastrater i 1878, men den ble endelig avviklet først i 1903. Kastrater ble også brukt i det indiske Mogulriket, og indiske fyrster under britisk styre benyttet dem godt inn på 1900-tallet. Men ingen steder har evnukkene hatt en så langvarig historisk betydning som ved de keiserlige palassene i Kina.
Hvorfor evnukker?
Fra de tidligste tider, og særlig etter konfusianismens gjennombrudd, krevde kinesiske menn – herskerne inkludert – streng moralsk renhet fra sine kvinner. Det ble nødvendig med horder av menn som ikke utgjorde noen seksuell trussel for å beskytte kyskheten til keiserens kvinner. Keiseren holdt landets største harem, ikke bare for å styrke bildet av seg selv som rikets mektigste mann, men også for å sikre mange arvinger i en tid med høy barnedødelighet.
Klarte ikke keiserens dronninger å føde en levende arving, kunne sønnene til de høyest rangerte konkubinene nå helt til tronen. De årvåkne evnukkene lusket rundt i palasset og passet på at hvert eneste barn som ble født innenfor portene, var avlet av keiseren selv. Vanlige menn – selv keiserens egne slektninger og deres koner – kunne risikere dødsstraff dersom de oppholdt seg nær konkubinenes leiligheter.
Grusomme grep
Når operasjonen skal utføres, legges kandidaten på en lav seng i halvt liggende stilling. Han blir spurt en siste gang om han noen gang vil komme til å angre. Er svaret nei, holder én mann ham fast om livet, mens to andre sprer og holder bena for å hindre enhver bevegelse. Stramme bandasjer vikles rundt lår og nedre del av magen. Så får pasienten en bolle med beroligende «urtete», og de private delene gjøres ufølsomme med et bad i varmt chilivann.
Både penis og testikler skjæres deretter raskt av med en liten, krum kniv så tett inntil kroppen som mulig. En metallplugg settes umiddelbart inn i urinrøret, og hele såret dekkes så med fuktig papir og bandasjeres nøye. Straks etter må evnukken gå rundt i rommet i to–tre timer, støttet på hver side av «gjerningsmennene», før han får lov til å legge seg.
De neste tre dagene får han ikke drikke, og i denne tiden plages han av både tørst og voldsomme smerter uten å kunne late vannet. Etter tre dager fjernes bandasjen og pluggen trekkes ut. Forhåpentligvis flommer urinen ut og lindrer smerten – da er han utenfor fare og blir gratulert. Kan han derimot ikke tisse, har passasjen grodd igjen, og han er dømt til en pinefull død.
Verdifullt utstyr
De avskårne genitaliene oppbevares i en hermetisk lukket beholder som verdsettes høyt av evnukken. Beholderen plasseres alltid høyt oppe, som et symbol på at eieren skal stige høyt i rang. De edle delene er dessuten viktige om han skal forfremmes til en høyere klasse, da må han først vise dem fram for sjefsevnukken før han tas opp til ny vurdering.
Skulle han miste «utstyret» eller få det stjålet, må han kjøpe nytt fra evnukk-klinikken – eller han kan låne eller leie av en annen evnukk. Like viktig er det at han tar godt vare på dem helt til han dør, så gudene i underverdenen tror han er en hel mann. Hvis ikke, kan han bli dømt til å leve som hunn-muldyr i sitt neste liv.
Kilder:
Mary M. Anderson, Hidden Power: The Palace Eunuchs of Imperial China
Daniel Boorstin, The Discoverers
Bilde: KI-generert
