Folk er rare...

Jeg (Bork🧌) satt og koste meg på en liten stein i skogen i går og så på menneskene som gikk forbi.

Alle gikk med hodet bøyd. Ikke for å se etter kantareller, elg-spor eller alle de flotte blåbærene. Nei da…

De stirret ned i en liten, lysende duppeditt.

En ung mann gikk rett forbi en vakker rev, men han så den ikke…

En eldre dame gikk forbi en bekk som klukket den vakreste sangen jeg har hørt siden 1873. Hun hørte den ikke…

To barn oppdaget plutselig en liten, søt marihøne. De voksne oppdaget dårlig mobildekning.

Er ikke folk litt rare? Jjeg skjønner meg ikke helt på dere.

Dere bygger hytter ute i naturen for å komme bort fra hverdagen. Så tar dere med hele hverdagen inn i hytten.

Vi troll gjør det helt annerledes.

Når skogen hvisker, lytter vi…

Når bekken synger, setter vi oss ned…

Og når solen går ned bak fjellet, tenker vi aldri at: «Dette burde jeg lagt ut.»

Noen øyeblikk er så fine at de fortjener å få bli værende i hjertene våre – selv uten et eneste bilde på mobilen.

Men for all del…

Fortsett gjerne å ta med matpakke når dere går i skogen 🥪🌲

Det setter vi stor pris på.

Biografi:

Navn: Bork

Alder:

«Gammel nok til å huske da ulvene sang høyere enn kirkeklokkene.»

Favorittmat:
Blåbær. Nakne kantareller. Nystekte vafler når ingen ser det.

Favorittdrikk:
Kaffe. Svart. Helst kokt over bål.

Beste venn:
Skogen.

Verste uvane:
Prater med ekorn som om de alltid vil svare…

Største frykt:
At menneskene en dag slutter å høre vinden i trærne…

NB: Hvis du en dag møter et smilende troll ved en bekk, er det kanskje Bork. Sett deg ned. Han har sannsynligvis en historie å fortelle.

🌿 Neste gang i Skogens betraktninger…

Ingen vet hva Bork kommer til å skrive om neste gang. Ikke engang Bork.

Foto: KI-generert stemningsbilde