Det var en kveld seint på høsten, akkurat på den tiden da også skogens sus stilnet og falt til ro.

Bjørkene hadde mistet nesten alt løvet sitt, og de få bladene som hang igjen, dirret som små gullmynter i den kalde vinden. Myrene lå gråaktige under et tynt slør av tåke, og elvene bar med seg løvblader som om de var små båter på vei ut mot det store havet.

Og langt inne mellom de mørke granene, der bodde Bork.

Han var et troll på to og en halv meter, med bustete hår, store føtter og et hjerte som var mye større enn kroppen hans. De fleste trodde jo at troll var farlige, men Bork var annerledes, han ble lei seg bare en hare hoppet skremt av gårde ved synet av ham. Da satte han seg like godt ned på en stein og ventet til den kom tilbake.

Denne kvelden fikk han ikke sove, det var som om noe kalte på ham. Det var ikke noen som ropte, mer at han hadde en følelse av at hele skogen holdt pusten for ett eller annet.

Han tok på seg den gamle, mosegrønne kappen sin og ruslet litt undrende ut mellom trærne. Månen lå skjult bak skyene, og mørket var så tett at selv uglen hadde sluttet å tute.

Plutselig så han noe. Langt der inne mellom trestammene glødet et lite blått lys. Først så detikke større ut enn en stjerne på himmelen, men det lyste med en helt egen ro som fikk skogen til å virke litt mindre skummel.

Bork gikk forsiktig nærmere.

På den ene steinen stod der en gammel lykt av svart jern. Glasset var fullt av små riper og håndtaket var fullt av grønske, sikkert etter at det hadde lagt mange år ute i skogen. Likevel brant flammen inni med et blått skjær, men helt uten å blafre.

Han løftet opp lykten. Den var litt varm, og idet fingrene hans rørte metallet, begynte vinden å blåse. Granene begynte å knirke. Og mosen, ja den glitret mellom trærne!

Og et sted langt der borte kunne han høre en klokke som ingen troll eller mennesker hadde hørt på flere hundre år.

Bork ble stående helt stille. Så gjorde lykten et lite rykk. Oi! Det virket som om den ville videre. Den hoppet opp og ned og flyttet seg bortover, og han fulgte forsiktig etter.

Lykten førte ham over bekker, gjennom einerkratt og mellom gamle steiner som var eldre enn minnene selv. Jo lenger han gikk, desto mer forandret skogen seg. Trærne ble høyere. Luften ble liksom litt mildere. Og mellom røttene på trærne danset små lys som om stjernene hadde falt ned på jorden.

Til slutt kom han til en lysning i skogen som han aldri hadde sett før. Midt på sletten stod der et enormt tre.

Stammen var bredere enn et menneskehus, og greinene strakte seg så høyt at de forsvant opp i skyene. Mønsteret på barken lignet på ansikter som sov, og nede ved røttene på trærne rant det klart kildevann.

Lykten stoppet. Den blå flammen ble sterkere. Og plutselig så hørte Bork en stemme. Men den kom ikke fra treet – kom den fra vinden?

«Verden glemmer.» sa stemmen. Bork så seg rundt. Det var jo ingen der! Bare vinden som suste i tretoppene.

«Når menneskene slutter å undre seg, blir skogene stille.»

Den blå flammen dirret. «Da slukner også minnene».

Bork satte seg ned ved roten av treet. Han tenkte på alle de gamle fortellingene som ingen fortalte lenger. Om huldra som sang i seterskogen. Om nøkken som spilte ved tjernet. Om tusser som gjemte seg under røtter og om nisser som passet på folks gårder når alle sov.

Kanskje de ikke var borte likevel? Kanskje de bare hadde ventet på noe? Ventet på at noen skulle huske dem?

En tåre trillet nedover de store trollkinnet hans og falt ned på bakken.I samme øyeblikk vokste en liten hvit skogsstjerne opp i midt i en mosedott. Så en til. Og enda en. Og snart strålte hele lysningen i skogen som en himmel full av stjerner.

Lykten med det blå lyset ble plutselig mye lettere å holde i hånden. Flammen steg sakte opp av glasset og beveget seg mot trekronene. Der delte den seg i tusen små lys som steg opp mellom greinene og videre mot den mørke nattehimmelen.

Skyene gled til side. Månen kom frem igjen. Og et lite øyeblikk syntes Bork at alle stjernene blinket tilbake til ham.

Da han gikk hjemover var lykten forsvunnet. Bare håndtaket lå igjen i mosen. Han bøyde seg og tok det opp. Han ville ta det med seg hjem.

Og hver gang noen fortalte et gammelt eventyr rundt et bål, eller et barn undret seg over hva som skjulte seg mellom trærne, ble håndtaket litt varmere. Som om det var en usynlig flamme der som fremdeles brant.

Og hvis du en sen høstkveld går alene gjennom skogen og synes du ser et lite blått lys mellom grantrærne –ikke være redd. Det er bare Bork som går runden sin i stillhet. Han passer på at man aldri skal slutte å undre seg.

Noen lys er ikke laget for å vise vei gjennom mørket.
De er laget for å minne oss om at magien fortsatt finnes.

Skrevet av Vigdis Fondevik

Foto: AI-generert stemningsbilde