Dødsfarten over Nordsjøen
En mørk novembernatt la en fiskeskøyte fra land på Bømlo med 43 mennesker om bord . Kursen var Shetland. De kom aldri fram.
Øklandsvågen, 11. november 1941
Det er trangt ved kaia i Øklandsvågen denne dagen. Altfor trangt.
I ukene før har flyktninger strømmet til Bømlo — mange på flukt fra Gestapo etter at motstandsnettet i Bergen ble rullet opp. De har ligget i skjul hos lokalfolk og ventet på det ene som kan berge dem – en båt vestover. Nå ligger den her. Brønnskøyta Blia, som alt har klart overfarten til Shetland én gang før.
Da det blir kjent at Blia er kommet, blir det for mange. Langt flere vil om bord enn båten kan bære, og selv innaskjærs er sjøen urolig. Sjøfolkene vet hva overlast betyr på åpent hav. Noen må gå i land igjen. En av mennene skal ha stått på landgangen med trukket pistol for å hindre flere i å presse seg om bord. Det blir bestemt at kvinnene skal gå fra borde — men tre av dem nekter å røre seg, og blir værende.
Til slutt er de 43. Gjennomsnittsalderen er 26 år. Kursen settes vestover, ut i mørket, mot friheten.
Foran dem ligger rundt 300 kilometer åpent hav. Uten lys, uten hjelp, og med uvær i vente.
Et land under okkupasjon
Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, forandret livet seg over natten. Norske soldater kjempet videre, men landet ble gradvis lagt under tysk kontroll. For enkelte ble det umulig å bli.
Noen hadde deltatt i motstandsarbeid. Andre var ettersøkt. Noen fryktet arrestasjon fordi de hadde hjulpet motstandsfolk eller jøder. Og noen ville rett og slett vekk fra et land der krigen hadde stjålet friheten fra dem.
Da var det bare én vei ut: havet.
Langs hele kysten reiste folk fra små havner og skjulte viker. De fleste var fiskere og sjøfolk som kjente farvannene, og som visste hvordan man kunne komme seg ut uten å bli oppdaget. Båtene var gamle fiskeskøyter, aldri bygget for å frakte mennesker over et krigsherjet hav. De ble brukt likevel — fordi det var det man hadde, og fordi de kunne se ut som helt vanlige fiskebåter. Men denne gangen var Nordsjøen et krigsområde.
Havet i mørket
Se det for deg. En overlastet skøyte som stamper vestover i kuling. Det er stummende mørkt, og alt er stille. En far som teller timer han ikke kan se. Og hele tiden lytter de — ikke etter havet, for det kjenner de, men etter noe nytt i mørket: en fjern motordur fra en tysk patruljebåt, en flymotor som stiger et sted bak skydekket.
Nordsjøen er forholdsvis grunn, med en gjennomsnittsdybde på rundt nitti meter. Der havet er grunnest, kan bølgene raskt bli korte, høye og svært kraftige når stormen treffer. Uvær kunne gjøre en liten båt nesten umulig å styre. Motorhavari kunne bety katastrofe. Man kunne gå tom for drivstoff, miste kursen, drive på en mine.
Og så var det fienden. Tyske marinefartøyer patruljerte havet, og fly overvåket områdene fra oven. De små båtene måtte gå mørklagt og stille. Ingen lys. Ingen unødvendige bevegelser. Et lys i horisonten kunne være et fyr — eller et tysk skip. En motor i det fjerne kunne bety redning, eller slutten.
Det fantes ingen GPS. Ingen radar. Ingen telefon å ringe med hvis noe gikk galt. Bare kart, kompass og den kunnskapen de hadde om havet — og et håp om å rekke fram i tide.
For dem om bord på Blia må timene ha vært uendelige.
Ikke alle kom fram
Rundt 3300 mennesker klarte å flykte over havet gjennom det som fikk navnet Englandsfarten. Men mange klarte det ikke. Minst 16 båter skal ha gått ned, og 137 mennesker skal ha mistet livet i disse forlisene. Andre ekspedisjoner ble oppdaget; mennesker som drømte om frihet, ble i stedet arrestert, sendt i fangenskap eller henrettet.
Det var båter som forsvant og aldri ble funnet. Ingen nødrakett, intet vrakgods. Bare enda et navn som ble borte i mørket, og folk hjemme som ventet på et livstegn som aldri kom.
Blia seilte rett inn i en orkan. Skøyta kom aldri fram til Shetland, og ble etter alt å dømme brutt i stykker av røff sjø — trolig ikke langt fra norskekysten. Alle 43 om bord omkom. Det står som det største enkeltforliset i Englandsfarten, og som et bilde på den ekstreme risikoen både flyktninger og mannskap tok.
Og de som havet ikke tok, kunne fienden ta. Ble man oppdaget, ventet gjerne dødsstraffen. Da tyskerne skjønte at den vesle bygda Telavåg var en av portene ut mot vest, brente de hele stedet til grunnen og sendte mennene bort.
Shetland — og de som våget igjen og igjen
Men hele historien ender ikke i mørket.
Et av de viktigste stoppestedene lå nærmere Norge enn mange tenker: Shetlandsøyene. Under krigen ble øygruppa et knutepunkt for forbindelsen med Storbritannia, og her oppsto det som senere ble kjent som Shetlandsgjengen.
De som bemannet båtene var sjøfolk med en uvanlig blanding av mot, erfaring og sjømannskap. De seilte fram og tilbake mellom Shetland og Norge med flyktninger, agenter, våpen, radiosendere og forsyninger. Én mann ble stående igjen som selve symbolet: Leif Andreas Larsen — «Shetlands-Larsen».
Han krysset Nordsjøen 52 ganger, først i små, sårbare fiskeskøyter, siden som fører av ubåtjagere. Ved krigens slutt var han den høyest dekorerte allierte marineoffiseren. For ham var ikke havet en transportetappe. Det var slagmarken.
For dem som kom seg over, var reisen sjelden slutten på krigen. Mange fortsatte kampen derfra. Noen ble sendt videre til Canada eller USA, noen fikk militær trening, andre seilte i handelsflåten eller gikk inn i etterretning og motstandsarbeid.
Et ord i sjøen
Havet ga nesten ingenting tilbake etter Blia. Ingen overlevende. Intet vrakgods. Bare stillhet, og 43 navn som ble borte på én natt.
Så, i 1984 — nesten førti år etter — ble det funnet en treluke i Sognefjorden. På den sto det ett eneste ord:
BLIA.
Illustrasjon: KI-generert
