Nordmenn elsker fjellet og hvert år går vi til fjells i hundretusentall. De aller fleste kommer seg hjem igjen, solbrente og fornøyde. Men noen få gjør ikke det. Og noen ganske få blir aldri funnet — verken den sommeren, den høsten eller de neste tiårene.
I dag kaller vi det savnet-saker. Politiet fører register, Røde Kors saumfarer terrenget med droner og hunder, og som regel kommer svaret til slutt. Men i århundrene før helikoptre og varmesøkende kameraer hadde folk et annet ord for det som skjedde når et menneske gikk inn i fjellet og aldri kom ut igjen.
De sa at vedkommende var bergtatt.
Inn i berget
Bergtaking er en av de eldste og mest seiglivede forestillingene i norsk folketro og i følge Store norske leksikon handlet den om at de underjordiske kunne bortføre mennesker, og ta de med seg inn i berget — den bergtatte ble også kalt «innkvervd». Forestillingen er dokumentert i eventyr, folkeviser og sagn, og de vanligste variantene er at mennesket enten tvinges inn ved trolldom, eller lokkes med av en «tussefrier».
Folketroen hadde også regler for hvordan man kunne komme seg fri: Den bergtatte måtte ikke smake på mat inne i berget, og kirkeklokkene kunne «ringe» vedkommende ut igjen. Derfor hendte det at bygdene bar kirkeklokken opp i lia og kimte mot fjellet når noen var savnet — et siste håp der leteaksjonen hadde gitt opp.
Huldra var den fremste bergtakeren. Kom man for nær henne, kunne man bli fanget i skogen, haugen eller i berget for evig og alltid. Og de som slapp unna, kom ikke alltid uskadd fra dette møtet — de kunne miste forstanden eller bli alvorlig syke. Folketroen mente at mennesker var særlig sårbare i overgangsfaser: menn alene i utmarka, kvinner som nettopp hadde født.
Ser man nøkternt på det, er det ikke vanskelig å skjønne hvor disse forestillingene kom fra. I et land med bratte skråninger, bekke-kløfter, urer og myrer er det mulig å forsvinne noen hundre meter fra folk — for så aldri å bli funnet igjen. Forskere har pekt på at beretninger fra folk som selv mente de var bergtatt, kan bunne i psykiske tilstander som hallusinasjoner eller bevisstløshet, og som i ettertid for alltid ble farget av «opplevelsen». Men for bygda som sto igjen uten svar, gjorde bergtakingssagnet noe viktig: Det ga det ubegripelige en form.
Guttene fra Gjesåsen, 1775
Bergtaking var ikke bare eventyrstoff — det var et ord folk brukte om virkelige hendelser. Et dokumentert eksempel er fra Gjesåsen i Åsnes i oktober 1775, da to små brødre gikk seg vill i skogen. Foreldre og frivillige lette i tre hele uker. Saken er senere blitt fortalt nettopp som en «bergtatt»-historie — et innblikk i hvordan datidens mennesker grep til folketroen når skogen ikke ga barna tilbake. Denne hendelsen ble skrevet ned og bevart for ettertiden, blant annet gjennom historikeren Oskar Aanmoen i heftet «Historien om Hof Stavkirke», utgitt av Hof historielag i 2017.
Kvinnen i Isdalen
Norges mest berømte fjellgåte er strengt tatt ikke en forsvinning, men en sak der en dukket opp. I slutten av november 1970 ble en død kvinne funnet i Isdalen ved Bergen — dalen som på folkemunne allerede bar navnet «Dødsdalen». Merkelappene var fjernet fra klærne hennes. I kofferter hun hadde satt igjen på jernbanestasjonen fant politiet blant annet kodede notater, og det viste seg at hun hadde reist rundt i Europa under en rekke falske identiteter.
Hvem hun var, er fortsatt ikke fastslått, over femti år senere. «Isdalskvinnen» har blitt gjenstand for bøker, podkaster og internasjonal etterforskning, og saken viser at fjellene rundt Bergen kan romme gåter som er fullt ut like uhyggelige som ethvert sagn. Obduksjonen viste at hun døde av en kombinasjon av kullosforgiftning (fra brann) og en dødelig dose sovemedisin. Hun hadde også et merke på halsen etter et mulig slag. Bergenspolitiet henla saken offisielt som selvmord. Den konklusjonen er svært kontroversiell, og de fleste eksperter og etterforskere tror hun ble drept. Den mest utbredte teorien er at hun var en utenlandsk spion som opererte i Norge under den kalde krigen.
De som fortsatt er borte
Også i vår tid finnes det mennesker som gikk til fjells og aldri kom ned igjen. Kripos fører et eget savnetregister over personer som er borte og antatt omkommet, og i fjellbygdene på Vestlandet står flere navn fortsatt oppført etter store leteaksjoner som aldri ga resultat. Noen ganger kommer svaret sent — i Bergen ble en turgåer funnet av tilfeldige forbipasserende, elleve år etter at han forsvant, bare noen hundre meter fra bebyggelse.
Av respekt for pårørende går vi ikke nærmere inn på enkeltsaker fra de siste tiårene her. Men tallene forteller sitt: Selv med droner, helikoptre og hundrevis av frivillige er norsk natur fortsatt stor nok til å beholde sine hemmeligheter.
Fjellet svarer ikke
Kanskje er det dette som er kjernen i alle bergtakings-sagnene: De handler ikke egentlig om huldra eller tussene, men om oss som står igjen. Et menneske som dør, kan begraves og sørges over. Et menneske som forsvinner, etterlater et hull som aldri lukkes. Folketroen fylte det hullet med en fortelling — den savnede var ikke borte, bare et annet sted, inne i berget, hos de underjordiske, kanskje til og med i live.
Vi har sluttet å bære kirkeklokker opp i liene. Men den som noen gang har stått ved en fjellskråning og ropt et navn ut i tåka uten å få svar, forstår nok godt hvorfor de gjorde det.
Foto: KI-generert stemningsbilde
