I Napoli hentet folk kranier – vasket dem, ba for dem, ga dem navn – og fikk til gjengjeld beskyttelse og lottotall i drømme. Kirken forbød det. Men de døde i hulen får fortsatt besøk

Men hvem er egentlig Donna Concetta?

Hun er en hodeskalle. Og fordi hodet hennes alltid er blankt og fuktig, kalte de henne «det svette hodet». Man gnir det og ber om en tjeneste: blir hånden din våt, er bønnen hørt. Forblir den tørr, kan hun ikke hjelpe deg denne gangen. I generasjoner var hun kvinnenes skalle framfor noen, og særlig for dem som ønsket seg barn.

Concetta er én av rundt 40 000 døde som ligger i en hule under byen, og ingen av dem har sine egne navn. De er ofre for pesten i 1656 og koleraen i 1836 – fattigfolk, mange av dem, kastet i massegraver uten kiste og uten prest. Hulen var opprinnelig et steinbrudd. Den myke, porøse tuffsteinen som byen er bygget av, ble hentet ut nettopp her, og da byen trengte et sted å legge de døde, lå hulrommene allerede klare.

Og så, en gang på 1800-tallet, begynte folk å komme ned dit for å ta til seg en hodeskalle. En som Concetta.

Anime pezzentelle

De navnløse døde ble kalt anime pezzentelle – de fattige sjelene, tiggersjelene. Ordet kommer fra latin, petere, å be om for å få. Og der har du hele storyen fortalt i ett ord.

Tanken var at en sjel uten grav, uten prest, uten noen som ba for den, ville bli sittende fast i skjærsilden uten mulighet for å komme seg videre, fordi den ikke hadde noen som kunne hjelpe. Men hva om en levende sjel kunne komme inn, velge seg ut en hodeskalle – en capuzzella, en «liten skalle», holde den rein og be for den?

Da ville sjelen til gjengjeld gå i forbønn for deg.

En rein byttehandel, og en ganske nyttig sådan. Du ga den forlatte sjelen lindring, det de kalte refrisco, forfriskning, en avkjøling av skjærsildens brennende ild og den ga deg beskyttelse tilbake. To parter som begge manglet noe og som hjalp hverandre i dette grenselandet mellom liv og død.

Kvinnene som stelte skallene la gjerne et lite lommetørkle under kraniet og en rosenkrans ved siden av. Meldte sjelen seg – som regel i en drøm – byttet man tørkleet ut med en liten pute. Og kom det en tjeneste, en grazia, satte man skallen i et lite skrin med glassfront, for å heve den over de andre.

For sjelen kunne svare. Det var nettopp det som var hele poenget.

Berømte hodeskaller

Flere av skallene ble berømte. De fikk navn, historier, spesialiteter – nesten som helgener, bare uten kirkens godkjenning. Concetta, som vi allerede har møtt, ble den mest kjente av dem alle. Men hun var ikke alene.

Det er «munken» og «kapteinen». Om kapteinen fortelles det en historie – i flere varianter, som folklore gjerne gjør – og den er verdt å gjengi fordi den sier alt om hvor levende disse skallene var for folk. Slik lyder den napolitanske standardversjonen, blant annet gjengitt av Napoli kommune:

En fattig jente hadde adoptert kapteinens skalle og bedt den om å skaffe henne en mann. Det gikk i troll i ord. På bryllupsdagen dukket det opp en fremmed i kirken, kledd som spansk soldat. Da brudeparet gikk forbi, blunket han til bruden. Den nygifte mannen ble sjalu, gikk løs på den fremmede – og slo til ham i bakhodet.

Det var kapteinen. Poenget fortellingen bærer: man skulle ikke være respektløs mot en skalle som hadde gjort deg en tjeneste.

For det fantes en skyggeside. Skallene kunne bli sjalu. Begynte du å stelle en annen capuzzella enn din egen, kunne den forsømte hevne seg med uhell og ulykke. Dette var ikke alltid et eventyr med lykkelig slutt. Det var et ekte forhold, med alt det innebærer av plikt og gjengjeld.

Kirken sier nei

Det er lett å skjønne at kirken hadde problemer med dette. Her hadde det vokst fram en hel døds-kult utenfor all kontroll: folk ba ikke lenger til helgener, men til anonyme hodeskaller, og de forventet svar. Det var helt på grensen til det okkulte.

På 1950-tallet var det en sogneprest ved Fontanelle, Vincenzo Scancamarra, som la merke til at dette utviklet seg – særlig blant de unge – og som mente det holdt på å få et hedensk preg over seg. Han ville ha et forbud mot dette.

Forbudet kom i 1969. Napolis erkebiskop, kardinal Corrado Ursi, forbød kulten ved dekret som en hedensk skikk. Kirkegården ble stengt for publikum.

Men en flere hundre år gammel tradisjon lar seg ikke stoppe med et rundskriv. Folk fant veier tilbake. På andre ossuarier i byen fortsatte man i det stille, og for mange napolitanere ble skallene aldri borte.

Lukket, åpnet, lukket, åpnet

Historien om selve hulen er nesten et bilde på kulten som lever i den.

Etter forbudet i 1969 lå kirkegården stengt i flere tiår. Den åpnet igjen i mai 2010. Så kom nye strukturelle problemer, og i 2020 ble den stengt på nytt. Etter fem år med restaurering – et arbeid ledet av den verdenskjente arkitekten Renzo Piano og unge arkitekter fra universitetet i Napoli – åpnet den igjen høsten 2025.

Under selve sikringsarbeidet dukket det opp enda flere levninger, tusenvis av bein og kranier, som arbeiderne nektet å fjerne. Det måtte spesialiserte arkeologer til. Også her var det snakk om kult: man skal ikke røre de døde på en måten.

Stedet lar seg altså ikke stenge for godt, det åpner alltid igjen.

Speilet

Vi har vår egen omgang med de døde her nord. Haugbuen som sitter i gravhaugen sin. Gjengangeren som ikke fikk fred. Draugen ute på havet. Vår ærefrylt for de døde er litt annerledes.

I Napoli er ikke døden noe man bør holde seg unna, men noe man inngår en avtale med. Man går ned i hulen, velger seg en av de fremmende skallene og begynner et forhold som løper begge veier. Du gir omsorg. Den døde gir beskyttelse. Ingen av dem klarer seg helt alene.

Dette er en fremmed tanke for oss, men det er også vanskelig å ikke bli litt rørt av den. Et helt folk som nektet å la de mest glemte av alle forbli glemt – som gikk ned i mørket med en fille og en rosenkrans, og sa: jeg liker deg, selv om jeg aldri visste hvem du var.

Mrk.:

(Tallene på antall døde varierer sterkt mellom kildene, fra rundt 40 000 registrerte levninger til langt høyere anslag for epidemienes ofre)

Illustrasjon: KI-generert