Når vi tenker på Italia, ser vi gjerne for oss bølgende vinmarker, smale brosteinsgater, duften av nybakt pizza, focaccia og lyden av kirkeklokker som ringer over gamle piazzaer. Landet er kjent for sin kunst, sitt kjøkken og sine historiske byer. Hvert år reiser millioner av mennesker hit for å oppleve Roma, Venezia, Firenze, Toscana eller Amalfikysten.
Velkommen til det trolske Italia!
(Men bak postkortmotivene skjuler det seg et annet Italia).
Gammel forbannelse og folket som sover under Dolomittene.
Nord i Italia reiser Dolomittene seg som steinborger mot himmelen. De dramatiske fjellene står på UNESCOs verdensarvliste og er blant Europas vakreste naturområder. Men for de som vokste opp her, var ikke fjellene bare flotte. De levde sitt eget liv.
Dolomittene i Nord-Italia er blant Europas underligste fjell. Kalksteinen er så bleik at toppene ser ut som de er laget av bein. Dolomittene gløder fortsatt i nyanser av rosa, rødt og gull ved soloppgang og solnedgang – et fenomen de lokale kaller enrosadira. Det er lett å forstå hvorfor folk her tror at fjellet skjuler noe. Og selv om geologene forklarer enrosadira med hvordan kalksteinen reflekterer lyset, er det også forståelig hvorfor folk skapte forklaringer som var mer mystiske enn det.
Og ifølge de ladinske (et eget romansk språk som snakkes i Dolomittene i Nord-Italia) sagnene, finnes det saftige historier. For under all steinen ligger et helt folk og venter…
Et rike med murmeldyr i våpenskjoldet
Fanes-folket var i utgangspunktet fredelige. De bodde på høysletta som fremdeles bærer navnet deres, og de hadde inngått en pakt med murmeldyrene – alpemurmeldyret, den tjukke fjellgnageren i ekornfamilien som fortsatt sitter oppreist på urene der oppe og fløyter skarpe varsler til flokken når noe nærmer seg. Murmeldyret var Fanes-folkets merke. Det sto i våpenskjoldet deres.
Så giftet dronningen seg med en fremmed konge.
Han var ærgjerrig og krigersk, og en av hans første handlinger var å bytte murmeldyret i våpenskjoldet deres ut med en ørn.
Dette er kanskje det mest spesielle i hele sagnet, og det blir enda mer spesielt jo mer man vet om disse dyrene. For ørnen er ikke et hvilket som helst alternativ. Den er murmeldyrets fiende. Det er, ikke minst, den murmeldyret fløyter varsler om.
Kongen byttet altså ikke bare ut fredsommelighet med krigslyst. Han satte rovdyret i skjoldet til byttedyret. Og han satte inn det som gjør at flokken må varsles, i stedet for det som varsler.
Ut med den som graver seg ned og passer på sine egne. Inn med den som slår ned ovenfra.
Dronningen holdt sin gamle allianse hemmelig.
Tvillingene
Da dronningen fødte tvillingdøtre – Dolasilla og Lujanta – krevde både murmeldyrene og ørnen sin del av pakten. Dronningen ga i all stillhet Lujanta til murmeldyrene. Til ørnen sendte hun en bylt som skulle inneholde det andre barnet.
I bylten lå en murmeldyrunge.
Ørnen oppdaget aldri byttet. Lujanta vokste opp under jorda, blant dyrene. Dolasilla vokste opp som prinsesse, og faren hennes fant fort ut hva hun kunne brukes til.
Sølvsjøen
Ved en sjø i fjellet fant kongen en kiste. I den lå en pels hvit som snø, og et grått pulver. Pulveret ble strødd i vannet, og opp av sjøen vokste et siv av sølv. Sivet ble smidd om til pilspisser.
Etter det tapte ikke Fanes-folket flere kriger. Dolasilla red i hvit rustning, med piler som aldri bommet, og ble kronet som folkets stjerne. Faren utvidet riket år for år, men klarte aldri å bli fornøyd.
Men magien hadde en betingelse, slik magi alltid har. Skiftet rustningen farge og ble svart, burde hun ikke gå i kamp. Da ville hun dø.
Muldyrskjelettet
Fiendene deres samlet seg rundt trollmannen Spina de Mul. Navnet betyr omtrent «muldyr-ryggrad», og han viste seg for folk i skikkelse av et halvt oppråtnet muldyr – kjøtt som henger fra beina og øyne der det ikke skal være øyne. Dette er kanskje det mest groteske enkeltbildet i alpin sagntradisjon, og det er verdt å merke seg at det ikke er et vakkert eller forførerisk uhyre. Det er bare et ekkelt og halvveis råttent et.
Han ville ha tak i Dolasillas piler.
Han som het Nattens øye
Blant fienden fantes en ung prins fra Duranni-folket. Han het Ey de Net – på latinsk «nattens øye». Han og Dolasilla møttes på slagmarken og oppdaget at ingen av dem klarte å løfte våpen mot den andre.
De ville gifte seg.
Kongen sa nei, og han hadde en grunn han ikke fortalte til noen: dvergene hadde spådd at datterens uovervinnelighet ville vare nøyaktig så lenge hun forble ugift. Kongen forsto altså at riket hans var i ferd med å ta slutt uansett hva han gjorde.
Så han solgte det.
Det siste slaget
Kongen sendte sitt eget folk ut i et slag han visste de ville tape. Spina de Mul hadde med list fått tak i Dolasillas piler. Rustningen var blitt svart.
Hun gikk i kamp likevel, og hun ble drept av sine egne, ufeilbarlige piler.
Forræderkongen ble forvandlet til stein. Fjellveggen står der ennå, om man skal tro dem som forteller det.
Trompetene
De få overlevende trakk seg tilbake sammen med muldyrene, ned i en hule under klippene i sitt eget rike. Der ligger de fortsatt. De venter på at trompetene skal lyde, og da skal Fanes-riket reise seg igjen.
Ved Pragser Wildsee – Lago di Braies – sier tradisjonen at to kvinneskikkelser én gang i året viser seg i en båt på det grønne vannet.
Motivet er ikke ukjent for oss. Kong Arthur sover i Avalon, Holger Danske under Kronborg, Olav den hellige er aldri helt borte. Og vi har våre egne bergtatte, som ikke sover, men som heller ikke slipper ut.
Så – er noe av dette gammelt?
Her blir det interessant, og litt ubehagelig.
Fanes-sagnet slik vi kjenner det i dag stammer først og fremst fra den bozen-fødte samleren Karl Felix Wolff, som ga ut Dolomitensagen i 1913 og den fullstendige Fanes-syklusen i 1932. Da Wolff samlet inn det muntlige materialet, var det allerede tynt og nesten glemt. Det var hans egen omskriving som satte fart i interessen igjen. Siden har det kommet en rekke omskrivinger.
Med andre ord: vi vet ikke sikkert hvor mye av dette som er ladinsk urtradisjon, eller hvor mye som er fra en dyktig forfatter fra tidlig 1900-tall som ville fylle hullene med noe som lignet.
Men før vi hever våre norsk øyenbryn bør vi huske at Asbjørnsen og Moe også skrev om historiene. De skrev om, gjorde det annerledes, valgte den beste varianten og ga den en form som fungerte på trykk. Eventyrene våre er ikke stenografi fra en stue i Gudbrandsdalen. De er redigerte, alle som ett.
Kanskje er det egentlig slik sagn alltid har blitt til. Noen forteller. Noen andre husker det litt bedre enn det var. Til slutt sitter det en person med penn og bestemmer hvilken versjon som skal overleve.
Og folket under fjellet venter uansett videre. De bryr seg neppe om hvem som skrev det ned.
En annen måte å reise på
Neste gang du besøker Italia, kan du selvfølgelig beundre kunstverkene, nyte maten og la deg fascinere av historien.
Men løft også blikket mot fjellene når solen er i ferd med å gå ned. Gå en stille tur i en gammel skog. Stans ved en ensom innsjø og lytt et øyeblikk.
For kanskje er det nettopp der – mellom natur, historie og fantasi – at det trolske fortsatt lever.
Det trenger ikke å handle om å tro på troll, hekser eller underjordiske vesener, det kan være nok å tro at noen steder har en egen stemning. En egen historie. En egen magi.
Og kanskje er det nettopp derfor vi fortsetter å fortelle disse legendene, for de minner oss om at verden alltid rommer litt mer enn det vi kan måle og forklare.
🧌 Borks betraktning:
«Jeg har aldri møtt et italiensk fjellspøkelse. Men hvis de bor i fjell som gløder ved solnedgang, håper jeg de setter over en kanne kaffe når en norsk trollkar kommer på besøk. Verden blir litt rikere når vi lar undringen få være med på reisen. Og skulle du få øye på en rose som blomstrer mellom klippene i skumringen … la den stå. Noen skatter er vakrest der de hører hjemme.»
*Dette var første stopp i serien 🌏Trolsk verden rundt. Neste gang går ferden til et nytt sted der gamle sagn fortsatt kaster lange skygger over landskapet.
Foto: KI-generert stemningsbilde.
